Dette høres kanskje ut som en ganske tåpelig hypotese. Ateisme er tross alt bare fraværet av tro på en gud eller guder. Men en slik tro impliserer også (som regel) noe mer, at den fysiske døden på jorda ikke er slutten. At man skal leve videre på noe vis, enten gjenfødes eller leve evig i en eller annen tilstand. Hvis man fullt og helt tror at det er et liv etter den fysiske død på jorda. Et liv som vil vare evig, uten sorg, smerte eller noen andre ting som gjør livet vanskelig, hvorfor skal man da holde ut et liv som bare kan fortone seg som en blek kopi av det "virkelige livet" etter døden?
Som ateist tror man ikke at det er noe mer etter døden. Man lever ikke videre som en ånd, man kommer verken til himmel eller helvete og man gjenfødes ikke. Sjelen lever ikke videre. Den dør sammen med resten av hjernen. Den eneste måten man eventuelt lever videre på er gjennom minner andre har om en. Med andre ord; En ateist tror at det livet han/hun har på jorda er det eneste som finnes, og man må prøve å gjøre mest mulig ut av det, for det er den eneste sjansen man har. Etterpå er det ikke mer.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Det hindrer forøvrig ikke ateister for å ofre seg for saker de mener er viktigere enn dem selv.
Men det er jo en kjennsgjerning at de fleste religioner eksplisitt sier at selvmord er en styggedom. Det er nok ikke så rart, siden en religion som ikke sa det sansynligvis ville miste alle medlemmene sine ganske fort.
P.S jeg rota med den forige komentaren.
Jeg tror et hvert livssyn kan brukes som en begrunnelse for å både ta livet sitt og å ikke gjøre det. Ja, sjøl de som sier at det er fy-fy.
Meg som eksempel: Jeg tror på reinkarnasjon (vel, jeg vedder ikke penga mine på det, men det virker sannsynlig). Det kan sikkert gjøre at jeg i en desperat situasjon kunne bruke det som argument for å forlate åstedet. Samtidig tror jeg at jeg er her av en grunn, og at min lidelse (for et ord, men ja) er der for at jeg skal lære av den.
Post a Comment