Oslofylla

Endelig! Jeg har vært uendelig flink og avholdsmann siden jeg kom hjem fra Sør-Afrika omtrent og knapt konsumert alkohol.. med noen veldig få ubetydelige unntak.

Telefonen jeg ventet på kom halv sju på kvelden fredag, og i løpet av 6 minutter sto jeg på bussholdeplassen klar for å dra til Oslo.

Fredagen tok vi det ganske rolig og drakk bare hjemme hos min fyllekompis, men rundt to om natta, etter å ha tømt flaska med epleapertiff (Apple Sour) var jeg passe sigen, og sovnet på sofaen før jeg fikk tid til å finne fram noe teppe. Jeg sov ikke veldig godt den natta.
Når jeg våknet var jeg seriøst sulten, og alle tilstede i kollektivet ble enige om å gå ut for å spise litt fin frokost. Ulempen, med et ellers veldig hyggelig tiltak, er det gjerne tar en stund før alle er klare til å gå.Vi endte etter en stund opp på en italiensk fortausrestaurant nederst i Bogstadveien. God mat, men jeg var fortsatt sulten. Og det maste jeg om resten av dagen. Etter kleshandel til Sindre både på Majorstua og i sentrum ruslet vi tilbake til Grünerløkka og slappet av før neste omgang med drikking.
Denne gangen begynte vi i Kubaparken sammen med en del svensker og ei jente fra Mosjøen. Etterhvert som vi gikk tomme for øl tok vi et kort voerspil tilbake i kollektivet før vi gikk på byen igjen. Der snakka jeg masse med ei jente som dreiv med en master i Sosiologi, selv om jeg strengt tatt omtrent syns at sosiologi er enda mer unyttig og meningsløst enn statsvitenskap. Det sa jeg ikke.

Klokka seint på natta ruslet jeg tilbake igjen, og møtte to pusekatter på veien. Den første i bakgården, som jeg koste med mens jeg spiste pasta-noenting. Den andre øverst i trappa, som jeg koste med fram til kameraten min ringte og ville at jeg skulle åpne for han siden jeg fikk nøklene.

Søndagen var jeg enda mer trøtt og sliten, men rusla litt i byen før jeg reiste hjem til kjedelige Tranby igjen...

Å bygge et fly av papp

Jeg vet ikke hvorfor, men en kamerat av meg lurte på hvor mye en fullskalamodell av en Boeing 737 lagd i papp ville veie. Bare flykroppen. Mitt forslag var 2-3 tonn, men det er nok feil. Det er nok mindre.. litt avhengig av hvor mye avstiving man trenger.

En Boeing 737-500 flykropp har følgende mål:

Høyde: 4,01 meter
Bredde: 3,76 meter
Lengde: 31,2 meter

For å gjøre det enkelt for meg selv rundet jeg litt av på tallene og kom fram til en overflate på omtrent 761 kvadratmeter. For å dekke en sånn overflate ville man trenge 39 ruller med papp med målene 0,8 meter * 25 meter (hver rull er da altså 20 kvadratmeter stor). Jeg ringte BT Pall og Embalasje AS for å få det riktig.

Det blir kanskje et litt stort prosjekt sånn til å begynne med (hvor har man egentlig plass til noe så stort?), så kanskje et mindre fly er bedre til å begynne med...

Etterord: Fordi jeg ikke har hatt matte siden førsteklasse på videregående, noe som begynner å bli en stund siden, ble regnestykket helt feil til å begynne med. Det kom jeg på etterhvert, så jeg spurte langt mer kompetente medlemmer av familien (pappa og lillebroren min) og tror nå at tallene stemmer.

Bien og blomsten..

..bokstavelig talt. Nesten i alle fall. Men "Humlen og blomsten" er ikke en like sexy overskrift, så da får den heller være feil. Jeg er en skamløs populist. Det siste bildet er ikke av verken bier eller blomster, men en kattepus som ikke var veldig interresert i å kose.




PS: Bildene blir større hvis du trykker på dem.

Dilldall

Jeg drømte i natt at ei venninne pirket meg på skulderen av en eller annen grunn. Når hun gjorde det bråvåknet jeg fordi jeg pirket meg selv på skulderen i søvne. Sært.

Dagens seriøse tema: Politikk.

Digger du Siv Jensen eller syns du hun er ei hurpe (eller noe helt annet)? Og hvorfor? Kom igjen!

Tankeekpriment

Prøv å se for deg følgende situasjon:

Du har vært å reist lenge. Et sted mellom et halvt og ett år. På den tiden har du hatt minimal kontakt med din vanlige omgangskrets hjemme. Du gledet deg til å komme hjem, møte gamle venner og tilbringe tid sammen med de du er glade i.

Når du kommer hjem virker det i midlertid som om ingen bryr seg. Ingen ringer eller sender en melding for å treffes eller invitere ut på en pils eller kaffe. Det virker litt som om du for alt det dine venner bryr seg, like gjerne fortsatt kunne vært tusenvis av kilometer borte.

Har du vært for dårlig til å markedsføre at du er hjemme igjen? Er det med andre ord din feil at ingen tar notis av det? Eller burde gode venner fått med seg såpass, og vite om det uten at du skulle måtte fortelle alle i detalj om din tilbakekomst.

Hva ville du føle? Hadde du blitt glad og tenkt det var fint vennene dine hadde funnet seg andre mennesker, eller andre ting å bruke tid på? Hadde du tenkt som så at nå hadde du muligheten til å bygge opp et helt nytt nettverk, så det var nok like greit. Hadde du blitt lei deg og følt deg utelatt eller lite verdsatt, eller ville du blitt bitter og sint på vennene dine (noe som skjeldent er veldig konstruktivt)?

Uff...

For et forferdelig språk i den første posten. Sånn går det når man ikke tenker før man skriver. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Lover!

Første post...

Dette skal liksom være en slags velkomspost.

Alle sammen er hjertlig velkomne til å lese hva jeg nå enn velger å skrive om. Jeg kan ikke love noen ting som helst om regularitet eller aktualitet. Bare at det kommer til å være mine helt egne tanker, refleksjoner og løst tankespinn. Av og til mine egne bilder også. Alle bildene jeg poster er mine egne, så ikke ta dem uten å spørre først. Det er dårlig... Men nok om det.
Jeg har en blogg fra før, hvor jeg skreiv om tida jeg bodde i Stellenbosch og Cape Town i Sør-Afrika. Jeg syns det hadde blitt tåpelig å fortsette med all annen type blogging der, siden temaet var såpass avgrenset. Postene der blir, noen av dem er ganske lesverdige tror jeg, og hvis jeg oppdaterer den skal jeg gi beskjed her.

Uansett. Velkommen.