Egentlig burde jeg bare legge til en link her, men for å gjøre det ekstra enkelt legger jeg ut hele innlegget.
Det er skrevet av Shabana Rehman og ble publisert i
Aftenposten 22. April 2009
Kjære Steinar Lem. Jeg har tenkt å leve i dette landet resten av mitt liv. Og jeg vil også gjerne tale rett ut, ikke fordi jeg skal dø neste år, men fordi jeg skal leve de neste 50. Du kan forlate oss uten bekymring, Steinar Lem.
Fordi vi ikke vil sitte og se på at det landet som gir oss ly, det landet som har gitt meg og mine arbeid, mat på bordet, det landet som har fire årstider vi kan nyte, der det er været og ikke en fascistisk ideologi som bestemmer din klesdrakt, det landet der jeg opplevde mitt første kyss, der jeg lærte alfabetet, både det norske, det arabiske og måtte pugge runer og ha oversikt over de norrøne guder, og der jeg kunne sole meg barhodet og toppløs.
I dette frie landet, tror du virkelig at vår generasjon vil sitte med hendene i fanget og se på at frihetens sødme forsvinner? Tror du at unge mennesker som har mange år igjen, skal sitte og se på voldelige og menneskefiendtlige holdninger ta over og innføre kjønnsapartheid, rasisme og diskriminering? Tror du at vi skal helt hjelpeløst være vitner til at våre homofile venner, våre frie og likestilte kvinner, våre frittenkende menn, skal bli forfulgt og kjeppjagd inn i skapet igjen?
Det kommer vi ikke til å la skje. Og vi skal kjempe til vi dør. Vet du hvorfor? Fordi vi har planer om å leve i dette landet med hodene hevet resten av vårt liv.
Å være en voldelig, fundamentalistisk misjonerende troende er ikke radikalt i mine øyne. Det er kriminelt.
Jeg er en radikal muslim. Den type radikal muslim som kanskje kan forsvare norsk kultur bedre enn noen nordmann er i stand til. Dette tør jeg å si, fordi det er radikalt å forsvare de frie verdier, den største trusselen mot norsk kultur er ikke radikale muslimer, det er nordmenn selv.
Fordi de tar frihet for gitt. Fordi de innbiller seg at frie verdier er en del av norsk kultur og ikke universelle verdier mennesker til enhver tid har måttet kjempe og vinne for å beholde. Fordi fascismens udyr finnes i menneskesinnet, ikke i noen bestemt kultur. Når vi ikke lenger kjenner verdien av frihet, når vi tar den for gitt, det er da den er truet.
Jeg er født inn i en tid der norsk kultur har vært i sterk endring. Der blod er blandet med blod. Der norske barn oftere og oftere har en eller begge foreldre fra andre land, der livssyn, klesdrakt, matkultur og musikk er blandet i en herlig fusjon og stadig utviklende og nyskapende prosess. Menneskenes kreativitet står ikke stille. Vi fortsetter å la oss inspirere av det som gir vekst i hjerter og sinn uansett hva religion og kultur til enhver tid måtte forsøke å fryse fast.
Norsk ungdom sitter ikke stille. Jeg har fått gleden av å oppleve at både norsk og samisk kultur har fornyet seg selv ved å gå tilbake til sine røtter og modernisere urarven sin. Enten det har vært musikk, klesdrakt eller dans. Enten det har vært i Valdres, i Kautokeino, Bergen eller under Mela i Oslo har jeg sett norsk ungdom uttrykke og glede seg over både den innvandrede kulturen, folkekulturen og den etnisk norske kulturen.
Og blant innvandrere vil det også være folk som vil forsvare og satse. Fordi iranere, somaliere, pakistanere, tyrkere, de kjenner frihetens pris, dette er mennesker som har levd med konsekvensene av å ikke ha det i sin levetid, i motsetning til det mange nordmenn i vår generasjon har gjort. Det er ikke den norske, men den egentlige kulturen som skal forsvares i vårt land; medmenneskelighetens kultur.
For å beskytte barna sine ved å ta dem ut av svømmeundervisning, er ikke radikal islam, det er reell bekymring fra mennesker som kommer fra en helt annen kultur, der det å slippe nakne unger ut i offentligheten er det samme som å ofre dem til pedofile og overgripere. Konsekvensene er blitt praktisering av kjønnsapartheid i et fritt land. Selv om ting tar tid, er jeg optimist. Fordi jeg i min levetid har opplevd å se unge mennesker forkaste æreskravet som forlanger menneskeliv, protestere mot religiøs tvang, tale ut mot mullaher og mørkesyn.
Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner og åpne den offentlige debatten der vi fritt kan diskutere hvordan vi skal leve sammen. Det har ikke vært lett, det er fortsatt tøft, men jeg har sett endring skje. Derfor tror jeg på et Norge med mennesker fra hele verden uten at norsk kultur blir truet, men fornyet.
Jeg har selv gått på norske barneskoler, og sett hvordan mine venninner ble tatt ut av skoleturer, svømmetimer og etter hvert forsvant de også fra videregående skoler, og giftet bort. I dag tar jentene høy utdannelse, velger oftere og oftere partnere selv, men bruker hijaben som uttrykk for at de ikke har glemt hvem de er. Jeg ser også på dette som en del av en likestillingsprosess. Jeg gjør det, selv om jeg aldri vil slippe fokuset på hva hijaben også symboliserer av kjønnsapartheid.
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig selv om håret er dekket med hijab, pannebånd eller russelue. Men som voksen kvinne, aldri om et eneste hårstrå på mitt hode skal dekkes til. Uansett hvor dårlig hårdag jeg har. I solidaritet med kvinner som er diskriminert i alle de land der de blir tvunget til å dekke seg til for at samfunnet skal skille mellom ærbar og fritt vilt.
Men du, Steinar Lem, du kan slappe av og bruke dine krefter i kampen mot kreften, på familien din og nyte den norske kulturen den tiden du har igjen å leve. Vi skal passe på det utrydningstruede Norge. Det er et løfte.
Og hvis vi ikke lykkes, hvis hordene av fundamentalister, barbarer og overbefolket religion lykkes i å «skjende» Mor Norge og utrydde den norske kulturen, da er det i hvert fall helt greit for meg at du kommer tilbake til jorden igjen og spøker.
Og mens du er der oppe, fra en ateist til en annen, kan du ikke spørre Gud (for jeg antar at alle miljøvernforkjempere kommer til himmelen og ikke til helvete) om hva i all verden det er vedkommende holder på med?
